Den største utfordringen finnmarkingene står overfor, er karikaturen av seg selv. Men det er det bare finnmarkingene selv som kan gjøre noe med.

UKESLUTT 6. MARS 2010: Finnmarkingene er peise, hakke late og gidder ikke å gjøre mer enn de må, mens vestlendingene står på.

Det er den spissede kortversjonen av boka «To kulturer», ført i pennen av historiker Jan Vea. Finnmarksfiskerne er mye latere enn kollegene lenger sørvest, og kan takke et stabilt torskefiske nordpå for at det har blitt slik, skriver Vea. Historikeren som til daglig jobber ved Høgskolen i Bodø, mener både mentaliteten og kulturen her nord er en annen enn på Vestlandet. Mens yrkesbrødrene i sør sto på for å skape vekst og fornyelse, ble det her oppe ropt på hjelp fra staten.

Det var FiskeribladetFiskaren som var først ute med historien denne uka.
- Torsken var pålitelig og forutsigbar. Og fisket gav opphav til sosiale strukturer som forsterket tilbøyeligheten til en avslappet holdning til arbeid, penger, forbruk og ressurser. Og som bremset forberedelsene til omstilling når dette ble påkrevd, siterte avisa forfatteren.
Han beskriver en utvikling som gikk trått og førte til stagnasjon og et folk som satte sin lit til Kjell Inge Røkke da det sviktet i torskefisket. Samtidig heter det at motgang gjør sterk. Det er derfor Vestlendingene har klart seg så bra. Sildefisket var usikkert og de måtte ha noe i bakhånd. En fortløpende omstilling og oppsparing av kapital i næringa gjorde at vestlendingene seilte gjennom krisene uten nevneverdige problemer, ifølge boka.

Latskap er en av de sju dødssyndene i den katolske læren. Ifølge oppslagsverk er latskap å ikke ville anstrenge seg og jobbe. I fjor feiret noen 20-årsjubileum for daværende partiformann Carl I. Hagens tale der han sablet ned finnmarkinger som bortskjemte latsabber, som misbruker sosiale støtteordninger. Reaksjonene lot ikke vente på seg, her oppe. Psykoanalysen regner latskap som et karaktertrekk som utvikles «fordi barnet frustreres i sine forsøk på å utforske sine interesser». Følgen blir at barnet etter hvert gir opp alle slike forsøk og blir… ja, «lat».

Skal vi tro forfatteren, er finnmarkingene beviset på at folk ikke alltid handler rasjonelt selv om de får kniven på strupen. Konklusjonen kommer til indignasjon for noen og glede for andre. For igjen får resten av Norge bekreftet bildet om finnmarkingene som ikke bidrar i særlig grad. Selv ikke eksport- og produktivitetstallene som viser at det eksporteres for 18 milliarder kroner herfra i år, holder. I nettavisene går debatten:

«Jo. Finnmarkinger er late, veldig så. Lang erfaring med dette.»

«Det finst nok arbeidsomme finnmarksfiskara og, men at det er langt mellom de har bransjen visst i all tid.»

«Subsidier fremfor initiativ og risiko.»

«Når du kommer nord til Finnmark er de berre en ting folk snaker om og de er hjelp i fra staten».

«Aldri mer Finmark på meg! Maken til tafatte sytere finnes ikke.»

Det skriver altså et utvalg lesere. De har sitt bilde av Finnmark.

Men Finnmark har en historie. For eksempel blir beboerne i Finnmark beskrevet i lite flatterende vendinger i boka om Ottar, som bodde «lengst nord av alle nordmenn. Og på 1600-tallet drev bergenserne – vestlendinger – handel med tørrfisk i Finnmark, men det såkalte Bergensmonopolet favoriserte de rike handelsmennene i hansabyen. På 1950-1960-tallet var det slett ikke uvanlig med at utleieannonser av hybler ble avsluttet med et «NB! Ikke nordlendinger». Og bildet av subsidiering i alle former lever i beste velgående og er tilsynelatende vanskelig å riste av seg.

Samtidig er det på sin plass å minne om rekrutteringsbyrået Dmk’s Løsninger AS, som i oktober i fjor ville rekruttere folk fra Finnmark. Kundekonsulent David Kjær sa han var forbauset over at mange finnmarkinger ikke vil ha jobb fordi de er redde for å miste trygda si.
- Det er jo litt skremmende å se utviklinga. Svarene går fra «gidder ikke,» «har ikke lyst», og det blir jo veldig vanskelig for oss når folk ikke en gang har lyst til å snakke med oss, sa Kjær til NRK.

Det er ikke for ingenting at vi vitser om sunnmøringene, som tenker penger uansett hva de ser. Kremmerånden er sterk, det samme er evnen til endring. Men kanskje er det et tegn på det gode liv at man drar ut og henter den fisken man trenger, for så å ta det med ro.

Jeg tipper Jan Vea kommer til å få mange skarpe innlegg i tiden framover. Den største utfordringen finnmarkingene står overfor, er karikaturen av seg selv. Men det er det bare finnmarkingene selv som kan gjøre noe med.