Gleden er stor i Nav-kroken etter kobberfunnet i Kvalsund. Nå blir det maling på husene og kanskje kommer forlatte bilvrak seg på veien igjen.

Maling flasser av hus, en bil er forlatt uten forhjul, sjarken står på land og er en farlig lekeplass og ingen så noen framtid her. Omtrent slik starter historien i Dagbladet om Kvalsund, gruveselskapet Nussir og det gigantiske kobberfunnet i fjellene over Repparfjorden. Det er som hentet fra en scene i en middels amerikansk cowboyfilm: Vinden uler og blåser sandstøv over marka, det slamrer i dører og vindusskodder som ikke ble sikret da huseierne forlot bygda. Over jordet ruller ugresset. Stemningen er dyster.

«I mange år har Kvalsund hatt en trøstesløs utvikling. Fiskebruket truer med å ramle sammen når som helst, «kaien er pil råtten» står det på et skilt», heter det i artikkelen, og det fortsetter: I Nav-kroken på Coop gliser gubbene fra øre til øre. Men det er et betinget glis, for finnmarkinger er vant til å bli lurt.

Til tross for at Finnmark har gått inn i en ny æra og selvtilliten øker i takt med milliardverdiene som produseres, er bildet av den litt stakkarslige finnmarkingen fortsatt ikke begravd. Finnmarkingen har vært hele Norges trygdede latsabb. Overskriftene har vært preget av krise og elendighet. Snøhvitutbyggingen kunne fortone seg som en gigantisk redningsaksjon for innbyggerne i nord da prosjektet var på oppløpssiden på begynnelsen av 2000-tallet.

Den siste måneden har vært preget av debatten om hvem som bidrar i samfunnet og hvem som ikke gjør det. Først kom nyheten om at verdiskapningen er størst i Oslo og minst i distriktene. Nord-Trøndelag er jumbo, men Finnmark figurerer blant de dårligste. Denne uka kom oppfølgingen: Ingen betaler så mye skatt som folk i Oslo. Og motsatt: Ingen betaler så lite skatt som oss i nord.

Det er riktig at mange kommuner har store utfordringer og mister innbyggere, men Finnmark er et potent fylke med muligheter i massevis. Bidragene til den nasjonale økonomien er betydelig med Snøhvit og fiskeriene, og det kommer til å vokse videre med utbyggingen i petroleumsnæringen. Samtidig vil bidraget fra oppdrettsnæringen øke framover. Etterspørselen etter egenprodusert mat øker, og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN) er blant de som spår at næringen kommer til å ha en formidabel vekst i Finnmark. Så får det være at hovedkontoret ligger sør i landet. Verdiene skapes her.

Denne uka startet gruvedriften i Sør-Varanger formelt opp igjen etter mange nedturer og ørkenvandring siden staten vedtok nedleggingsplanen for AS Sydvaranger i 1985 og driften opphørte på midten av 1990-tallet. Oppstarten er ikke fri for interessekonflikter, men slik er det også ofte. Konfliktfritt er det heller ikke i Repparfjorden, hvor de estimerte verdiene i dag er på om lag 20 milliarder kroner.

Kobber er det mest etterspurte metallet i verden. Gruveselskapet mener berget kan skjule mange ganger så mye kobber som det er påvist til nå, og snakker om Norges største forekomst. Selskapet snakker også om ansatte, 150 i tallet, hvis det blir noe av gruveeventyret. Og prosjektene med fornybar energi står i kø.

Finnmark har lagt bak seg et av sine mest spennende tiår og er på vei inn i et nytt og minst like spennende, hvor vi bidrar i massevis, både i form av pengeverdier, opplevelser og gode historier. Vi skal være stolte og vi har ryggen rak. For vi bidrar i massevis, både i form av pengeverdier og opplevelser.

I Kvalsund går mange rundt med håp og forventning, men jeg er usikker på om samfunnet før funnet noen gang var preget av desperasjon og fortvilelse.